De teite folka

Irriterende folk på jobben, den plagsomme naboen, idioten på foreldremøtene, de dumme deltakerne på reality-seriene, udugelige politikere, den intense vennen, teite folk på bussen. Har du lagt merke til at når én forsvinner, dukker det bare opp en ny? Det er som om irritasjonen alltid finner et nytt ansikt. Den dagen den irriterende kollegaen slutter så oppdager du plutselig at en annen kollega er minst like irriterende. En som aldri var irriterende før.
Har du spurt deg selv hvorfor du irriterer deg over disse menneskene? Hvorfor det føles så befriende å irritere seg over andre?

Vi projiserer. Mer enn vi liker å tro. Vi tror vi er ærlige. At vi bare sier det som det er. Men det vi sier, sier kanskje mer om oss enn om dem. Det er skummelt å møte vårt eget mørke, vår egen skam, vår egen frykt. Vi flykter. Vi ser utover. Later som vi står godt i oss selv. Sier til oss selv at vi verken har frykt eller skam. Vi projiserer det over på alle andre. Våre nærmeste, de vi er mest glade i, familie, venner, kolleger, bekjente, ukjente. Og jo mer vi projiserer jo større blir selvforakten. For det er så vanskelig å være ærlig med seg selv.

«Jeg er usikker, derfor irriterer jeg meg over de som fremstår selvsikre».
«Jeg vil egentlig være mer fri, derfor kritiserer jeg de som ikke bryr seg om hva andre mener».
«Jeg ønsker at alle skal like meg, derfor misliker jeg de som fremstår vellykket».
«Jeg vil bli sett, derfor hater jeg folk som gjør for mye ut av seg».

Det føles befriende å projisere, ikke sant?
Vi tror kanskje det hjelper. Men kjenner vi oss egentlig friere? Eller bare mer alene?