Vi går i takt i mørket.
Helt foran går de sterke ledere.
Vi går med dem i apati og fornektelse.
Mange av oss følger bare strømmen.
Vi har gitt opp.
Noen av oss tror vi går mot lyset.
At de kan redde oss.
Andre tror vi går en annen retning enn dem.
Dømmer dem for vår misnøye.
Men vi går i takt med dem.
I samme retning.
I fornektelse og apati.
Vi er ikke onde.
De er ikke onde.
Vi søker bare frihet og trygghet.
Og det er vakkert.
Det er menneskelig.
Men vi tror vi får frihet og trygghet gjennom kontroll.
Kontroll gir kun illusjon om frihet.
Kontroll gir falsk trygghet.
Kontroll er veien mot mørket.
Kontroll er ikke svaret.
Det er kjærligheten.
Kjærligheten er lyset.
Kjærligheten gir frihet og trygghet.
Kjærligheten kan ikke kontrolleres.
Kjærligheten må være fri.
Fri kjærlighet gir trygghet.
Du kan ikke forvente å få kjærlighet fra andre.
Staten kan ikke pålegge noen å elske.
Det er du som kan velge å gi kjærlighet til andre.
Men du kan ikke gi ekte kjærlighet til andre om du ikke elsker deg selv.
Løsningen er enkel.
Men det gjør vondt.
For ingen andre vil fikse dette for deg.
Vi må starte med oss selv.
Hver og en.
Vi må lære oss selvkjærlighet.
Se innover.
Innrømme vår egen fornektelse.
Spørre hvorfor vi misliker oss selv så sterkt.
Skjønne at forakten for andre kommer egentlig fra forakten for oss selv.
Du må lære å elske deg selv for den du er.
Med alle dine menneskelige sider.
Du er du.
Du betyr noe.
Du er den du må møte i sannhet.
Da kan du elske deg selv.
Da kan du elske andre.
Da begynner du å gå i riktig retning.
Mot lyset.
Og viser vei.
For andre.