Jeg hadde rene intensjoner. Jeg trodde i hvert fall det. De lå der. Begravd. Begravd av traumer og indre konflikter. I flukten fra mine egne vonde følelser. Den seksuelle energien er sterk. Den døyver de vondeste følelser. Og den kveler de beste intensjoner. Jeg presset for mye på. Du ble
Vi er dødelige. Likevel blir vi sjokkert når noen dør. Vi graver oss ned i sorg, slutter selv å leve, forsvinner for de som er igjen – som om det var den dødes siste ønske. Men døden er ikke sjokkerende. Den er en del av livet. Derfor må vi leve. Sette
Det tomme rommet. Stillheten i mellomrommet. Der du sendes tilbake til nullpunktet. Der endringer integreres i det indre. Der det magiske skjer. På andre siden er det lys. Du er i balanse. Du finner deg selv. Ingenting blir det samme.
Jeg er. Og det er nok.
Ditt blikk brenner, men jeg klarer ikke se bort. Du er farlig, men jeg trekkes mot deg. Du er en flamme jeg vet vil brenne meg, men jeg klarer ikke la være å røre. Du er gift i blodet mitt, en forbannelse jeg ikke vil bli kvitt. Jeg sier nei
Så nær uansett kor fjern. Det kunne ikkje komt mer fra hjerte. Stole alltid på kem me e. Det e ingenting aent som betyr noe. Har aldri åpna meg på denne måten før. Livet e vårt, me leve det på vår måte. Alle dessa ordene e ikkje noe eg bare
Vi ønsker å bli sett. Av foreldre, partneren, sjefen, barna, venner. Vi vil at de skal se hele oss. Eller… vil vi egentlig det? Vil vi virkelig at de skal se alle våre sider? Også de vi skammer oss over? De vi selv fornekter? At de skal se rett gjennom
Hvorfor takler vi så dårlig å bli avvist? Hvorfor tar vi det så personlig? Vi tror vi ikke er gode nok. At det er noe galt med oss. At vi ikke er verdt å elske. Vi hører begrunnelser som: «Jeg er ikke klar for et forhold.» «Det er meg, ikke
Vi har et ansvar for fellesskapet. Et ansvar for å bidra. Et ansvar for å ta vare på. Et ansvar for å gi omsorg. Men vi har også et ansvar for oss selv. Et ansvar for egentid og selvpleie. Et ansvar for å ta vare på oss selv. Der du
Det var så overveldende. Vi var ikke klar. Kjærligheten ble for sterk. Vi fikk ikke puste. Du trakk deg unna. Jeg forsøkte å holde fast. Vi ble to krefter som drev hverandre bort. Ekte kjærlighet må møtes. Den må møtes med frihet. Vi klarte det ikke. Du valgte å gå.
Jeg er ikke "en sånn som ikke drikker kaffe" fordi jeg takker nei til den tredje koppen. Du må for all del ta en kopp til om du har lyst på det - jeg setter deg ikke i båsen for folk som "drikker for mye kaffe" av
Irriterende folk på jobben, den plagsomme naboen, idioten på foreldremøtene, de dumme deltakerne på reality-seriene, udugelige politikere, den intense vennen, teite folk på bussen. Har du lagt merke til at når én forsvinner, dukker det bare opp en ny? Det er som om irritasjonen alltid finner et nytt ansikt.
Vi går i takt i mørket. Helt foran går de sterke ledere. Vi går med dem i apati og fornektelse. Mange av oss følger bare strømmen. Vi har gitt opp. Noen av oss tror vi går mot lyset. At de kan redde oss. Andre tror vi går en annen retning